Det er kveld og jeg går gjennom sentrum. Vinduene blinker og farger snøen.
Jeg vinker til Peder. Han sitter i pølsebua og ser ut gjennom det duggete glasset. Han strekker hånda ut og trykker ruten til siden.
– Hei, roper Peder.
Jeg drar lua ned over ørene. Hodet hans stikker så vidt over vinduskarmen. Han har måkt foran bua si.
Jeg legger armene på pølsehylla under vinduet, og dampen blinder meg et øyeblikk.
– Stille i kveld? spør jeg.
– For tidlig.
– Ja, så klart.
Det lukter pølsevann og burgerfett.
– Blir flere rundt elleve, sier Peder.
Jeg nikker.
Bak Peder henger Diplom-is-plakaten fra i sommer.
– Nye votter? spør han.
– Disse? Neida, gamle de.
Jeg ser på vottene mine. Peder ser forbi meg.
– De legger ned XXL, sier han og slår ut med armene.
– Hørte det.
Serviettene bak vinduet blafrer i vinden.
– Du har glemt å sette ut pølseholderne, sier jeg.
Peder rekker fram to holdere. Jeg tar dem imot og plasserer dem på hylla.
– Ja, ja, sier jeg og snur meg.
Ser utover torget.
Bak den gamle bankbygningen går havet hvitt. Ulingen bærer med seg tonene fra koret som øver i samfunnshuset.
– De ordner seg selv etter øvingen, sier Peder. Spiser lapskaus med flatbrød og drikker rød saft. Medbragt.
– Vi sees.
– Vi sees, svarer Peder.
Jeg hører at han lukker vinduet bak meg.
Havet ligner seg selv.
Skummet som kastes opp i luften.
Båtene som knirker innenfor moloen.
– Mer mat til fiskene, pleide bestefar å si når han fortalte om engelskmennene.
De stod langs relingen med orange flammende lys i ansiktet og så tyskerne gå ned.
Den ettermiddagen hun forsvant, lignet havet noe annet.