Karin og jeg reiser oss fra benken. Holger og Cathrine går foran mot banken.

– Dette trenger ikke ta lang tid, sier Holger når han snur seg mot oss. Men det er best å gjøre det ordentlig. Ikke sant? Koster så lite.

Frakken til Holger blafrer. Cathrine går ved siden av ham med lange, faste skritt. Clark Kent og Lois Lane, nesten.

Når vi kommer inn i banklokalet, står en mann og napper i mansjettknappene sine. Han oppdager oss og går Holger i møte.

– Lenge siden sist, går det bra? spør Holger og klapper mannen på skulderen.

– Business as usual her, svarer han mens de rister hverandres never.

– Så dette er den lykkelige familien, spør mannen før han presenterer seg som Espen Oredal. Han vinker oss med seg. På vei gjennom korridoren går han innom noe som likner et kjøkken. Han trykker på kaffemaskinen. Den durer og spytter mens Oredal lener seg bakover mot benkeplaten. Når kaffen er ferdig, gir han koppen til Holger.

Så spør han hva vi vil ha.

– Hva er det der, spør jeg og peker på Holgers kopp. Oredal sier hva det kalles.

– Da tar jeg en ekspresso, sier jeg.

– Espresso, far. E-spresso.

– Jeg tar i alle fall det.

Han rekker meg koppen. Den er halvfull. Han lager to halvfulle kopper til før vi trekker inn på kontoret. Vi er omringet av glass, som om alle skal vite hva som foregår rundt bordet med papirer på.

Espen Oredal stiller seg ved enden av bordet og ser på oss. En etter en.

– Holger og jeg har drøftet hva som er beste måte å sette opp dette på. For å si det enkelt går overskuddet av leilighetssalget inn i et fond som Holger disponerer for å maksimere profitten.

– Det høres litt brutalt ut, sier Holger. Men det er jo for at vi skal få den familiehytta.

– Dokumentasjon på framtidig lykke, sier Espen Oredal.

– Må lese til prøven, sa Reidar fra sofaen.

– Lykke til, da. Moren kikket opp og smilte raskt.

Reidar gikk ut i gangen, opp trappen og låste seg inne på do. Det var mindre enn tolv timer til teoriprøven.

Han vred kranen med den røde prikken til den stoppet og stakk hendene under vannet. De føltes kalde selv om de var røde og kokte. Han skrudde igjen og tørket seg på håndkleet ved siden av servanten.

Han stirret på furene i håndflaten. Da dukket bildet av Askeladden som kappåt med trollet opp. Trollet måtte skjæres for å dø.

Han så for seg et rent kutt som slapp ut det han hadde inni seg.

Som å skjære i en luftmadrass og rulle den sammen.

Nedenfra hørtes stemmer og et dunk i bordet.

Han fant et barberblad i skapet ved siden av speilet. Satte seg på dolokket og rullet opp det venstre ermet.

De rosa hendene skalv.

Barberbladet blinket over den tykkeste delen av underarmen. Kroppen spente seg da metallet sank inn i huden, før han sank bakover og kjente sisternen mot ryggen.

Nesten som god feber.

Ingen forpliktelser.

Gyldig fravær.

Flisene, taklyset, vanndråpene i servanten og på speilet. Nøkkelen på innsiden av døren. De gule gardinene med hvite striper foran vinduet. Lydene fra stuen. Teoriprøven.

Alt var der.

På avstand.

Prøverommet hos Biltilsynet minnet om et sykehus. Bord, stoler og kulepenn. Det banket og verket i armen. Da han kom til spørsmål nummer ti, oppdaget han en dråpe blod som farget genseren rød.

Han krysset av. Dråpen vokste til en flekk.

Flere flekker.

De vokste sammen og dekket underarmen.

Etter en time og tjue minutter reiste han seg og gikk ut med besvarelsen i hånda. Skinnjakka hang over underarmen.

– Her, sa han.

– Jaha, hvordan gikk det?

Reidar trakk på skuldrene.

– Vi får se, da.

Damen i skranken smilte og tok imot papirene.

Hun dro fram en sjablong og la den oppå besvarelsen hans.

Reidar fulgte bevegelsene hennes,

Hun satte en rød strek.

To svar uten rød strek.

En til.

Hun rynket pannen. En rød strek til.

Han forsøkte å telle dem, men kom ut av det.

Armen verket under jakka.

Det ble lengre mellom markeringene.

Damen la ned pennen og rettet på arkene. Hun begynte å snakke uten å se på ham.

– Jaha, unge mann.

Hun la sjablongen til side.

– Trettiåtte riktige. Det holder. Gratulerer med bestått teoriprøve klasse C1.

Hun så opp.

– Takk, hvisket han.